Ukas Seniortur startet vi ved skigarasjen til KS Ski i Kongsmarka. Derfra gikk vi over demningen mellom vannene, på en tørr og fin sti. Været var helt på vår side, og fuglekvitter fulgte oss hele veien. Turmålet var kraftstasjonen inne i Kongsmarka, hvor vi skulle møte William Hakvaag som skulle fortelle oss om dagliglivet, da det bodde folk som arbeidet på stasjonen.

Selv var han født i maskinistboligen 

Han viste oss bilder både fra da stasjonen var ny og etter at raset hadde ødelagt stasjonen. William har gode fortellingsevner, så de ca. 40 minuttene han brukte på å formidle sine kunnskaper over på oss føltes ikke lang. Etter at William var ferdig tok vi fram matpakkene og satte oss ned og bare nøt stillheten og den vakre naturen rundt oss. Hjemturen gikk på samme sti som vi kom.

Lofotr Vikingmuseum var denne uken samlingspunkt da deler av rollelisten til den kommende animasjonsfilmen ViQueens besøkte Borg i forbindelse med filmens presselansering.

Popartist Dagny og komiker Isalill Kolpus ble fredag presentert som stemmene til hovedkarakterene Ingrid og Hedvig i det storslåtte familieeventyret, som har kinopremiere første juledag 2026. For både Dagny og Isalill Kolpus er dette første gang de gir stemme til karakterer i en helaftens animasjonsfilm.

– Jeg prøver å tenke og være som min karakter Hedvig: dette har jeg ikke gjort før, men dette må jeg gjøre – hoppe i det, utfordre meg selv og være litt tøff, sier Kolpus.

Dagny forteller at hun raskt fikk et forhold til historien og karakterene:

– Vi digget historien og ble store fans av karakterene våre som trosser foreldre og verdenshav – ja, alt og alle – for å hjelpe noen som trenger det. Jeg tror vi alle har litt å lære av Hedvig og Ingrid.

Inspirert av Lofoten

Filmskaperne Harald Zwart og Veslemøy Ruud Zwart har flere ganger trukket fram Lofoten som et sentralt utgangspunkt for universet i ViQueens. I filmen følger publikum vikingjentene Ingrid og Hedvig på en reise fra vikingriket Lofotr og ut i verden.

– Det føles helt riktig å presentere den norske rollelisten akkurat her. Naturen, lyset, havet og historien i Lofoten har inspirert oss helt siden starten, sier produsent Veslemøy Ruud Zwart i forbindelse med lanseringen.

Museum Nord er stolt samarbeidspartner i prosjektet og har bidratt med historisk rådgivning og kunnskap om vikingtidens samfunn, kultur og hverdagsliv gjennom utviklingen av filmen.

17.mai ble Kari Bremnes kåret til Årets Svolværing. Torsdag fikk hun nok en hederspris.

Norsk forening for komponister og tekstforfattere(NOPA) er en forening for populærkomponister og sangtekstforfattere i Norge.

Under NOPAs generalforsamling 28. mai ble en av norsk musikklivs aller mest markante stemmer hedret. Det opplysre NOPA i en pressemelding.

NOPAs hederspris for 2026 gikk til Kari Bremnes, som gjennom over 40 år har satt dype spor, både gjennom sitt kunstnerskap og sitt mangeårige engasjement i NOPA.

Utdrag fra juryens begrunnelse:

Årets hedersprismottaker har gjennom et langt og rikt kunstnerskap gitt oss noe så sjeldent som et språk for det nordvendte livet – det livet som leves mellom lys og mørke, mellom det som kommer og det som drar. Fra oppveksten i Svolvær i Lofoten følger en nordnorsk melankoli som ikke tynger, men åpner. Det er plass der. Luft. Horisont.

– Å skrive er en form for fremkalling

I sin takketale under NOPAs generalforsamling trakk Bremnes frem det ubevisste som en viktig kilde i arbeidet:– Vi er i et rom der alle her har én ting felles: Vi lager ting, vi skaper, vi skriver. Jeg har alltid vært interessert i å høre hvordan andre jobber, for jeg ser på det å skrive sanger som en form for fremkalling.Hun beskrev hvordan erfaringene våre over tid får mening i låtskrivingen:

– Du kan være heldig og hente opp noe raskt, men stort sett er det et ganske heftig fremkallingsarbeid som må til. Du kjenner at du vil uttrykke noe, og så er spørsmålet: betyr det noe for andre, eller bare for deg? Har det musikk i seg? Finnes det ord?

– Helt fantastisk å få prisen

Til slutt takket Bremnes for utmerkelsen:– Jeg synes det er fantastisk å ha et liv med et arbeid som dette. Og det å få en sånn pris, fra mine egne, det er helt fantastisk. Tusen takk.

Siriyaporn Rithisirikrerg  fra Strønstad har kvalifisert seg til NM i kokkekunst 2026. 

Det melder Norske kokkers landsforening, som også arrangerer kvalifiseringen og selve norgesmesterskapet.

Rithisirikrerg jobber til daglig som kokk på Thon hotel Svolvær og Lofoten. 

Under kvalifiseringsfinalen ble alle deltakerne bedt om å lage sin signaturrett - en rett som definerer deltakeren som kokk og vise deltakerens profil og matfilosofi. Deretter fikk de to ukjente oppgaver, der deltakerne testes i stressmestring og hvordan de mestrer det ukjente. 

Lofotkokken har tidligere deltatt i toppen på flere nasjonale og internasjonale konkurranser. Hun har vært i OL med kokkelandslaget, deltatt i nordiske mesterskap og vært med i NM-finale, blant annet. 

NM i kokkekunst arrangeres 23. og 24. september i Trondheim. 

Kjersti Bildøe Ryan tar over stillingen som sokneprest i Svolvær og Strandlandet.

Det skriver prosten i Lofoten, Kristine Sandmæl, på sin facebookside. 

Ryan har jobbet i kirkelige stillinger i en årrekke, og ble ordinert som prest i 2020. Når hun nå går fra jobben som prest til sokneprest; som betyr et større ansvar, både administrativt og i samarbeid med meninghetsrådene. 

Åpenhet

 Ryan håper å gjøre kirka mer åpen når hun går inn i stillingen som sokneprest den 1. juni. 

– Jeg ønsker å gjøre rom for flere. Mange føler at kirka tilhører andre enn seg selv. Men det er mange som har en tro.

Å åpne kirkerommet for flere samtaler om ting man ikke nødvendigvis snakker om til vanlig, er noe Ryan ser for seg hun vil gjøre mer av i tiden framover. 

Ta kontakt 

I den nye jobben vil Ryan fortsette å være opptatt av hva folk ønsker av kirka.

– Jeg håper at folk tør å ta kontakt også. 

Spesielt barn og unge er noe den opprinnelige nordtrønderen er opptatt av.

– Vi må tørre å tenke nytt om hvordan vi kan møte ungdommen. 

Ryan overtar stillingen  etter Monica Østeig.

Kabelvågværingen Marthe Horn har drevet med musikk i mange år, og opptrådt som solist og i koret Soul Savvy på store og små scener rundt om i Lofoten og Vesterålen. 

I februar ga hun ut sin aller første egenproduserte låt, «Samme vei» og nå følger Horn opp med sangen «Livlina ryk». 

– Den handler om at det er lettere å kaste seg ut i ting man kanskje veit ikke kommer til å gå så bra, når man er trygg i seg sjøl og i omgivelsene sine, forteller artisten. 

– Låta er også en påminnelse om å ikke ta alt så høytidelig, og tørre å være uredd, leken og upynta.

Horn ser for seg at den dansbare låta vil passe godt på sommerens grillfester, med god stemning og gitarmusikk. 

I et intervju med Lofotposten tidligere i år, fortalte Horn at hun syns det er skumlere å skulle lage egen musikk enn å synge andres låter.

– Dette har jeg jobbet med over lang tid. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har trukket meg! Men så kom jeg til et punkt der jeg sa at nå skal det skje, og satte en dato. Og da har man forplikta seg.

Sigurd Sivertsen var lærer i Austre Vågan i perioden 1903 til 1943 ved siden av sitt forfatterskap. Et 50-talls mennesker var møtt fram for å hedre minnet etter ham. Edgar Nikolaisen ved Austre Vågan Innbyggerforening orienterte og talte ved gravminnet på kirkegården. Blant de frammøtte var også to av lærer Sigurd Sivertsens elever.

Etter samlingen på kirkegården var det sammenkomst med flott bevertning for alle på ungdomshuset. Maten var levert av stedets butikk og kaffé. Også to av forfatter Sivertsens oldebarn, Monica Olufsen og Sigurd Idar Siversen med ektemaker var kommet i anledningen fra henholdsvis Bodø og Mo i Rana. Olufsen hadde med fotoalbum og bilder fra forfatterens liv.

Samlingen på ungdomshuset ble åpnet med allsang ved Austre Vågans Innbyggerforenings leder Gunnar Aarstein med sangen «Der ligg ei stø» av Lars Berg / Jack Berntsen.

Nikolaisen holdt tale over forfatterens liv og virke, Artur Johansen fra Strønstad orienterte om lokale kulturminner fra forfatterens tid, Sigurd Idar Sivertsen, forfatterens oldebarn, leste en av forfatterens noveller, og Hans-S. Josefsen leste en beskrivelse av forfatterens hjemsted «Haugtun» i Digermulen, et håndskrift av forfatterens datter, Dr.philos. Dagmar Sivertsen fra så sent som i 1990. Denne minnemarkeringen har vært et samarbeid hvor mange har bidratt, særlig har Rolf Fjellberg fra Stokmarknes, oppvokst i Fagerbakken i Austre Vågan, hatt en sentral rolle med sine undersøkelser, kontakter og jevnlige oppfølging.

Foredrag

I anledning minnemarkeringen holdt Edgar Nikolaisen et foredrag om Sigurd Sivertsen, slik at de frammøtte skulle bli bedre kjent med dikteren og læreren fra Raftsundet. Foredraget er i sin helhet gjengitt nedenfor.

Sigurd Johannes Hammer Sivertsen, som er hans fulle navn, er blitt kalt Nordlands-dikteren, Vesteråls-dikteren, men også Lofot-dikteren. Vi her lokalt har kalt han Raftsund-dikteren, fordi han sto med ett bein i Lofoten og ett i Vesterålen, men det var her i Digermulen han bosatte seg, stiftet familie, og det var også her han skrev alle sine fortellinger og bøker. Men det må nevnes at det er bare vesterålingene som, i nyere tid, og ved flere anledninger har gitt ham heder og ære for sin diktning. Og det er bare til Vesterålen han har skrevet hyldnings-dikt.

Når vi i dag ønsker å markere dagen, er det fordi han ble betraktet som en betydelig forfatter av sin tid, ja noen vil si enestående om deler av hans dikterverk. Han startet tidlig å skrive dikt, historier og skildringer som ble trykt i blad, julehefter og tidsskrifter. Og det kom uti alt åtte bøker av han – novellesamlinger, frittstående romaner og en romanserie.

Bøkene kom ut på Gyldendals forlag, – og i 1927 fikk han Gyldendals forfatterstipend, en pris vi antar den gang hang meget høyt.

Sigurd Sivertsen er vel et typisk eksempel på at ingen blir profet på sitt eget hjemsted. For i nyere tid har alle i Austre Vågan vært kjent med at – i Sivertsen-huset på Haugtun, hadde læreren Sigurd Sivertsen bodd. Det ble også sagt at han hadde vært lærer i Digermulen i en årrekke, og at han hadde vært en streng lærer.

Men få har omtalt ham som dikteren, som hadde gjort seg viden kjent langt utover Nordlands grenser. Sivertsen ble høyt verdsatt som forfatter, rundt om i landet, av sin samtid. Mens vi som er født senere i stor grad har glømt ham.

Men så skjedde det noe her lokalt som fikk oss til å huske han, og som blei opptakten til denne markeringen. For et par år siden oppdaget et av medlemmene i Austre Vågan Innbyggerforening, at gravsteinen til dikteren var fjernet fra graven, festetiden var for lengst utløpt, og steinen sto lagret ved redskapsboden her på kirkegården – klar for destruksjon.

Alle gode krefter ble samlet, og sa seg enig i at her måtte man sette alle kluter til for å bevare gravminnet, og samtidig ta vare på vår lokale og nære historie.

Og kort fortalt – etter en del skriftveksel med kirkevergen i Vågan fikk vi aksept for våre ønsker. Utpå ettersommeren fikk vi arbeidet unnagjort. Og nå står steinen gjenreist og trykt plassert på det vi kaller minne-lunden på Digermulen kirkegård.

Etter at gravminnet var gjenreist, ble det bestemt å holde en minnemarkering her i Digermulen, både for å minnes og ære ham, men også settefokus på hans begavelse og diktning. Men vi var svært usikker på hvor mange som i dag husket ham – eller i det hele tatt visste hvem dikteren Sigurd Sivertsen var. Derfor skrev vi en artikkel som kom på trykk i fjorårets utgave av «Årbok for Vågan», slik at så mange som mulig kunne bli gjort kjent med dikterens liv og levnet.

Oppvekst og utdannelse

Foreldrene Sivert og Johanna Hågensen kom fra Trøndelag og slo seg ned i Raftsundet, hvor de levde av jordbruk og fiske, og her vokste Sigurd Sivertsen opp. Han hadde et lyst hode og var flink på skolen, noe «skussmålet» han fikk av prost Høyer ved konfirmasjonen i 1893 vitner om. Av de i alt 61 konfirmantene i Hadsel det året, fikk bare to «utmerket godt», og Sigurd var en av dem.

Etter folkeskolen fikk Sigurd prøve seg som lofotfisker, hvor han deltok som «skårunge» på en av fiskebåtene som rodde for Kabelvåg. Men det her var ikke noe han ønsket å fortsette med. Det var skolen og det litterære som tiltrakk ham. Bare 17 år gammel gikk han amtsskolen og tok den lavere grad av lærerprøven, hvorpå han en periode var privatlærer i Vågan. Etter amtsskolen kom han inn på lærerskolen i Tromsø, hvor han tok eksamen i år 1900, og var ferdig utdannet lærer 22 år gammel.

Lærer

De første årene etter utdannelsen, var han lærer både på Værøy i Lofoten- og i Hadsel, før han vendte tilbake til Raftsundet i 1903, og ble ansatt som lærer på Pundslett og Breivold skole. I 1905 giftet han seg med Anna Raanes-Rønning fra Værøy og ekteparet fikk etter hvert fire barn. Da lærerkretsen ble delt i 1911, ble han ansatt på Breivold skole og flyttet til Digermulen i 1911. Ekteparet hadde tidlig en drøm om eget hus og hjem, og i 1912 ble de eier av en flott utsiktstomt som de kalte «Haugtun», ikke langt fra Breivold skole. Utpå våren 1913 sto huset ferdig med brønn og nødvendige tilbygg, og en lykkelig familie kunne flytte inn i eget hus.

Diktning

Sigurd Sivertsen startet tidlig å skrive dikt, historier og skildringer som ble trykt i blad, julehefter og tidsskrifter. I Fiskernes Jul som kom ut på Hanches forlag bidro han hvert år med julefortellinger, og i tidsskriftet Urddel tok han ofte med diverse innslag, også av religiøs karakter.

Men det var debutboka «Strandbygg og Værbu, Nordlands-fortellinger», en novellesamling utgitt i 1919, som gjorde han kjent over hele landet. I Nord-Norge ble den svært godt mottatt, skrevet på dialekt med saftige ord og uttrykk, brukt til opplesning i mange ungdomslag.

Sivertsen var egentlig riksmålsforkjemper, men i mye av sin dikting brukte han Lofot- og Vesteråls-dialekten. Dialekten som ga det han skrev preg av lokal tilhørighet og humør. Mange mener at en av hans sterke sider som forfatter, var evnen til å gjengi "rett fra levra" muntlig tale. Det mest kjente sitatet er der en kar kjefter på nabogutten: «Hvis æ ser dæ din laban, så skal æ hiv dæ så høyt at skjura rekk å bygge reir i skrevet på dæ før du kjæm ned igjen».

I tillegg til alt det andre han skrev, fikk han gitt ut i alt åtte bøker – som var novellesamlinger, frittstående romaner og en romanserie. Og det han skrev om var – strev, fornøyelser, folketru og hverdagsliv i nordnorske bygder, med Raftsundet som utgangspunkt. Sivertsen betegnes som heimstad-dikter og mange sammenligner ham med forfatteren Olav Duun, som fikk Gyldendals legat i 1934, en videreføring av ordningen med stipend, Sivertsen mottok i 1927.

Datteren Dagmar har fortalt, at mye av det han skrev, bygde påvirkelige hendelser som skjedde i nærmiljøet, eller som han fikk høre om, på et eller annet vis. Åpningsscenen i den store romanserien «Kasper Rise og hans hus», fant hun selv igjen i et brev, referert som en sann historie fra Myrland i Hadsel. Hun nevner videre at hun husker faren som en dyktig forteller, når han satte seg ned.

«Far var nok muntrere i bøkene enn i dagliglivet, og han hadde en sterk evne til å more seg over en situasjon».

Personene han beskreiv, kom best til sin rett i de korte fortellingene. Og de fleste mener at det var som novellistat han feiret sines tørste triumfer. Sivertsens krydret fortellingen sine medet arsenal av saftige kraftuttrykk, kraftuttrykk som vi kjenner igjen både i Lofoten og Vesterålen, og kanskje mest brukt i novellene.

Romanene blir omtalt som både spennende og full av humør, men de har alle en melankolsk undertone, som trolig vil gripe også for den moderne leser, når historien om de somla grunnsteinene i Lofoten og Vesterålen fortelles. Alle som har studert hans diktning, mener at han viser stor respekt for folket han representerte, og som han skrev om, og var er en del av.

Lofotfiskeren

Sivertsen skildret utviklinga og folkelivet i hjembygda, fra 1880-tallet og fram mot andre verdenskrig. Men det var naturlig nok fiskerlivet spesielt mye handla om, den gamle høvedsmannstypen, men også de som kom etter. Han er den første i norsk litteratur som har opplevd, og fortalt om utviklinga i fiskeriene i det nittende og tyvende århundre -fra seil til damp, fra åpne båter til dekk, og fra åttring og fembøring til sjark og skøyte.

Mange mener at Sivertsen kanskje er den forfatteren her nord, som best har klart å beskrive lofotfiskeren – som Sivertsen beskrev han – robust og stolt, tvers gjennom tillitsfull og modig, med en sterk og seig vilje, og som oftest levde under enkle forhold. Manns virke var manns verdi, og det kunne aldeles ikke regnes i tall eller fullstendig takseres i penger. De fleste var av få ord, men de få ordene som unnslapp dem ble sagt med tyngde.

Lofot- og Vesterålingene var herdet fra barnsben av med hardt arbeid og utholdenhet, som var en forutsetning for å overleve i den barske naturen med sitt levebrød. Det å ro fiske og beherske det var «manns ferd», det å kunne lese naturens tegn og varsler, slik at en kunne ta de riktige beslutninger, når farer truet, og naturen viste seg fra sin umedgjørlige side. Armoden var stor i mange hjem, og som oftest måtte unggutten starte tidlig i det barske yrket.

Han beskrev lofotbygdene, fiskeværene, de spesielle trolske Lofotfjellene, uværet som herjet kysten vinterstid, stormene som kom plutselig «som sluppet ut av en sekk». Han tok leserne med «på sjyen» og fisket og beskrev selve fangstutøvelsen – fra bruket ble satt til fisken ble dratt opp av havet, bearbeidet og til den hang på hjellene. Han skildret naturen vinterstid i Lofoten, bildet av landskapet, fjorden og havet når uværet nærmet seg – med farger på hav og himmel.

Han tok leserne med på rotur i åpen båt, på seiltur i «firroring», åttring eller fembøring, og beskrev seilasen slik at leserne hørte havet, så sjøsprøyten og skumtoppene rundt båten, hvordan seilet ble heist og rigget, og hvordan båten la seg over, når seilet fyltes med vind – fordi han var vokst opp i samme område fiskeriene ble utøvd, og så hadde han jo selv rodd fiske.

Tiden – 1920 og 30 årene

Det meste av hans diktning ble skrevet i en økonomisk sett svært vanskelig tid – de harde 1920 og 30-årene. Men mye av det han skrev om, endte som regel godt. Det forstår vi, når vi vet at på den tiden, var det mye nød og død. I denne situasjonen argumenterte Sivertsen likevel for at det nyttet å stå på, folk måtte ikke gi seg over til svartsyn og pessimisme. Uansett hvor mørkt det så ut, så ordner det seg som regel til slutt – ved handelsmannen eller Vårherres hjelp – dersom man strevde og bare sto på.

Sigurd Sivertsen er en av mange kjente forfattere som var del av veksten innenfor nordnorsk litteratur imellom-krigstiden (John Giæver og Jens Hagerup). Bøkene hans ble svært godt mottatt over hele landet, og det er godt dokumentert at samtlige anmeldelser i Oslo-pressen var fulle av lovord om bøkene hans. Og mange har pekt på at hele hans diktning beviser at han også hadde et sterkt engasjement for nordnorsk ånds- og kulturliv.

Avslutning

Sigurd Sivertsen fortsatte som lærer i Digermulen fram til 1943, da han fylte 65 og helsa ikke var den samme lenger. De som var kjent med hans virke, peker på hans begavelse som forteller og taler, og mener han har hatt en betydelig påvirkning på lokalbygdas folk og historie, både i og etter sin samtid.

For dagens interesserte er det vanskelig å få tak i bøkene hans. Siste gang en av bøkene hans ble gitt ut, var i forbindelse med 100-års jubileet for hans fødsel i 1978. Blant befolkningen i Lofoten er det svært få som har hørt om Raftsund-dikteren Sigurd Sivertsen. Dette er både synd og skam, når en vet hvor viktig Sivertsen var for nordnorsk ånds- og kulturliv. Derfor burde kanskje bøkene hans vært tilgjengelig på alle skolene i både Lofoten og Vesterålen, og historien om dikteren en del av pensum.

Når vi i dag ønsker å markere dagen, er det fordi han etter hvert ble betraktet som en enestående forfatter av sin tid. Derfor er dagen i dag viktig både for huske og ære ham og hente fram dikteren i lyset igjen. Vi som bor her i Austre Vågan er selvfølgelig svært stolt over at det er her dikteren har levd og virket, og det er her hele hans skaperverk ble til.

Helt til slutt så håper jeg at det dere har fått høre her, gjør at så mange som mulig er blitt mer nysgjerrig på Sigurd Sivertsen diktning, og kanskje prøver å få tak i noen av bøkene hans, eller noe av det han har skrevet. Dere vil absolutt ikke angre. Tusen takk for oppmerksomheten!

Bøkene han fikk utgitt

• 1919 Strandbygg og værbu Nordlandsfortellinger
• 1921 Ramsvaag
• 1923 Rømlingen Jens Wærner
• 1925 Kasper Rise og hans hus
• 1927 Manns ferd
• 1928 Helmer Rise
• 1932 Landet vokser
• 1935 I grend og vær

Musikk i Nordland inviterer publikum inn i et musikalsk drømmelandskap med kammerkonserten Gjennom Speilet. Konserten markerer samtidig starten på samarbeidet med ensemblets nye fiolinist, Alex Goldberg, som denne våren gjør sin første turné med Musikk i Nordland før han flytter til Narvik i august.   

Programmet tar publikum med inn i en verden der virkelighet og drøm flyter over i hverandre, inspirert av klare farger, nattestemninger og surrealistiske bilder. Musikken spenner fra DobrinkaTabakovas stemningsfulle The Smile ofthe Flamboyant Wings til Benjamin Brittens intense og kontrastfylte strykekvartett, Aaron Coplands varme Nocturne og Frank Bridges fargerike Phantasy Piano Quintet.   

Den nye fiolinisten Alexander F. Goldberg har markert seg internasjonalt med konserter i både Europa og USA. Han er kjent for sine uttrykksfulle og sensitive framføringer, og for å knytte musikk sammen med litteratur, filosofi og visuell kunst, noe som passer særlig godt inn i universet til Gjennom Speilet.  

"Dette er første gang vi reiser på turné med Alex, og vi gleder oss til å introdusere ham for publikum i Nordland.", sier Musikk i Nordland. 

Medvirkende:
Alex Goldberg – fiolin 
Ragna Rian – fiolin 
Kaat Schraepen – bratsj 
Igor Patsovskyi – cello 
Srdjana Jovanovic Gouka – piano  

Konserter: 

21. mai kl. 18:00 - Borge Kirke   

22. mai kl 18:00 – Lofoten Kulturhus  

Den svenskfødte filmskaperen Camilla Jämting vender tilbake til Kortfilmfestivalen med kortfilmen Transpiration (Perspire), etter at hennes forrige film Projekt Pappa markerte seg sterkt på festivalen i 2024. 

Under Kortfilmfestivalen i Grimstad 2024 mottok Jämting både Den norske filmkritikerprisen og Gnistprisen for Projekt Pappa, som senere ble nominert til Amanda for beste kortfilm og vist på festivaler som Slamdance, Göteborg Film Festival og Nordisk Panorama. 

Nå er hun tilbake i Grimstads konkurranseprogram med Transpiration — en film som viderefører hennes interesse for mellommenneskelige maktforhold og psykologiske gråsoner, men i et mer stillferdig og klaustrofobisk formspråk. 

Filmen utspiller seg i Lofoten, hvor et rolig badstubesøk gradvis utvikler seg til en ubehagelig maktforskyvning når en mann begynner å overskride en kvinnes grenser. 

Camilla Jämting har studert bevegelige bilder ved Filmkunstskolen i Kabelvåg, og hennes tilknytning til Nord-Norge preger flere av arbeidene hennes. I 2024 mottok hun også Tromsøpalmen under Tromsø International Film Festival. I tillegg til Grimstad er Transpiration også valgt ut til konkurranseprogrammet ved OFF – Odense International Film Festival i Danmark. OFF er Danmarks største internasjonale kortfilmfestival og kvalifiserer filmer til både Oscar, BAFTA og European Film Awards. Parallelt utvikler Jämting sin første spillefilm etter nylig å ha deltatt i Five4Fiction, et talentprogram for nye spillefilmregissører i Sverige. Transpiration vises i konkurranseprogrammet under Kortfilmfestivalen i Grimstad 10.14. juni 2026 og under OFF i Odense 24.–30. august 2026.

Eilertsen & Granados Teater inviterer barn mellom 8 og 11 år til en kreativ og innholdsrik teatercamp i Stamsund fra 22. til 26. juni.

Campen arrangeres hver dag fra klokken 09.00 til 16.00 i teatrets lokaler i Stamsund, og byr på en uke fylt med teaterlek, improvisasjon, musikk og samarbeid.

Gjennom uka får deltakerne prøve seg på improvisasjon, rollespill, teatersport, stemmebruk, sang og små forestillinger. Målet er å gi barna en trygg arena for kreativ utfoldelse, mestring og fellesskap.

– Vi ønsker å skape et inkluderende og lekent miljø der barna kan utforske fantasi, uttrykk og samarbeid gjennom teater. Ingen erfaring er nødvendig – det viktigste er å ha lyst til å være med og ha det gøy, sier arrangørene.

Teatercampen legger vekt på trygghet og deltakelse på barnas egne premisser, og passer både for dem som er nysgjerrige på teater for første gang og for barn som allerede liker å stå på сценen.

Arrangørene håper campen vil bidra til nye vennskap, styrket selvtillit og skaperglede i sommerferien.