I en tenkt nær fremtid kappes to mafiaaktige familier, Capulet og Montague, om makten i en storby – når Shakespeares mange hundre år gamle teaterstykke tar mål av seg til å nå ut til dagens unge.
Når det unge publikummet kommer inn i teaterrommet – en tidligere kirke som til forestillingen får graffiti på veggene og våpenrom med metalldetektor – må de ta plass på østkantsiden hos gjengen til Romeo eller vestkantsiden med Julies folk.
De tas med til en storby der offentlige tjenester har brutt sammen, og klanene Capulet og Montague har tatt over – og er i krig med hverandre.
360 grader rundt dem vil skuespillere og dansere fortelle den over 400 år gamle historien om ung kjærlighet.
– Dødsspennende
150 unge skuespillere søkte, og 50 ble tatt inn på audition. Til slutt falt valget på Jasmine Amalie Chenine og Sindre Slorafoss, som skal spille «Romeo og Julie».
– Mange av dem jeg vokste opp med, rotet seg borti kriminalitet. Å få spille dette ut for denne målgruppen er spennende, sier Chenine, som er fra Bjølsen i Oslo. Hennes Julie skal være prinsessen av et mafiakonglomerat:
– Det er ikke en dame som lar seg pille på nesen av folk som er under henne! Hun krever respekt og er litt hard – men veldig forelsket. Den kontrasten er interessant, sier hun.
Slorafoss er fra Lillestrøm og har selv vært regissør for «Romeo og Julie», da med utgangspunkt i hva som hadde skjedd om de ikke døde.
– Men det er vel ikke dramatikk om de skulle leve videre i et lykkelig blokkliv, sier Slorafoss skrått. Han kaller Romeo «en håpløs romantiker fra en hardbarket familie», og synes det er «dødsspennende» hvordan paret satser alt på følelsene sine.
– Det er så menneskelig og relaterbart. De kjemper iallfall for kjærligheten og er optimistiske, selv om det ender dårlig, sier de to samstemt.
For dagens unge
Så spiller de to mot hverandre for første gang. Julie roper oppfordringen til Romeo om å svike familien og navnet sitt oppe fra orgelgalleriet.
I forestillingen skal nyskreven musikk – barokkorgel blandet med moderne elektronika, slik også kostymer og scenografi henter inn arven fra 1500-tallets Shakespeare – bruse rundt de to forelskede. Som alle vet går en grim skjebne i møte.
Vel – kanskje ikke alle: For ifølge teatersjef Hilde Brinchmann ved Tigerstadsteatret
, sikter forestillingen mot nettopp dem som ikke går så ofte i teater – om de går i det hele tatt.
Forestillingen er i ferd med å oppstå i den gamle kirken som ligger på Sofienberg i Oslo, et nabolag preget av trangboddhet og få tilbud til barn og unge – som det bor 10.000 av i området. Nå er den blitt møteplassen og kulturarenaen Sofienbergprosjektet.
En gang i uken kan ungdom bare henge i kirken – bokstavelig talt, for det finnes hengekøyer. Da tar Samir Madad, rapper og slampoet fra Spkrbx
, kontakt. Han er den som sammen med teatersjefen har ansvaret for å gjøre Shakespeares gamle ord aktuelle for unge i dag.
– Tydelig for dem
– Jeg tror østkant/vestkant-aspektet er tydelig for de unge. De ser det på andres klesstil og identitetsmarkører. Vi prøver å høre hvordan de ville sagt ting, hvilke ord de ville brukt, hva som er lett for dem å forstå, sier Samir Madad.
Han prøver i størst mulig grad å fange den såkalte multietnolekten til unge i dag – med alle lånord fra andre språk. Finne ut hvordan de gestikulerer når de skal vise opprør eller fiendtlighet – eller rett og slett fornærme noen.
– I gamle dager geipet folk, det gjør de ikke i dag, smiler han, mens Brinchmann minner om hvordan man på Shakespeares tid bet seg i tommelen. De går rett til kilden i manusarbeidet, til Shakespeares originaltekster, ikke veien om tidligere norske oversettelser.
Mange tomme
Hilde Brinchmann forteller at når teateret hennes turnerer med Tigerbussen i Oslo, ser de hvordan skillet mellom østkant og vestkant kan være fra én vei til en annen.
– Det som er kult, er at Sofienberg er midt i byen, som en geografisk skillelinje mellom øst og vest. Hele parken er en gammel massegrav fra koleraepidemien, der fattige mennesker døde som fluer. Det finnes dyre leiligheter rundt her, men også mange sosiale problemer i området, påpeker hun.
– Barn og unge, som det fremdeles bor mange av her, trenger møteplasser. Det er svært få rekreasjonsområder her, ikke så mange private hager, og trangbodd. Det å lage gode, offentlige områder som blir til fellesskapsarenaer er noe som er bra for indre by, sier Anders Huuse Kartzow i Sofienbergprosjektet.
I tillegg kommer unge mennesker fra hele byen til Sofienbergparken, som ligger rundt den gamle kirken. Han foretrekker å kalle kirkerommet «et magisk rom» – som kan brukes til svært mange ulike aktiviteter, som et kulturhus for barn og unge.
– Det er mange kirker som står tomme rundt omkring i landet, påpeker teatersjef Hilde Brinchmann, som har inngått et samarbeid med Den Nationale Scene i Bergen – dit Tigerstadsteatrets «Romeo og Julie» setter kursen i 2026/2027, også da til en kirke.
(©NTB)