Når det ikke er mulig å komme til nattverd, kan nattverden komme til deg. Praksisen med sognebud for syke og døende ble vanlig etter reformasjonen og praktiseres fremdeles. Da kan presten pakke sitt hendige sognebudsett og ta kalk, disk og oblateske med på hjemmebesøk.

Et av de eldste sognebudsettene vi har, er en kalk datert 1575, med disk og et tilhørende skinnfutteral. Settet har tilhørt Uvdal stavkirke. Kalken ble brukt til vin, treesken til å oppbevare brødet og disken til å gi brødet med. Disken kan legges oppå kalken som et lokk, slik at det enkelt får plass i læretuiet.

Ulovlig produkt

Kalken og disken er laget i tinn, som var i strid med kirkens praksis og påbud på denne tiden – offerutstyret skulle nemlig være av sølv. Vi kjenner til flere tilfeller av nattverdsett i tinn i Norge, så kirkens regler og påbud nådde ikke tydeligvis ikke frem overalt. Eller kanskje var det trange tider og dårlig økonomi som førte til at rimelige løsninger ble valgt.

Kalken er gravert med et latinsk kors og med versaler i plattysk som kan oversettes til «Kom til meg alle som er trette og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile». Til kalken og disken er det et tilhørende skinnfutteral med messingsøm. Svake innskripsjoner på innsiden av futteralet kan antyde at det ble laget på 1800-tallet, og det kan derfor ha erstattet eldre futteral. I tillegg til sognebudsettet er det bevart en oblateske i tre med brent mønster, som har kommet til kirken i senere tid. Al t dette kunne presten ta med seg da han skulle ut på sognebud.

En nøktern kirke

Settet var lenge utstilt i sakristiet i Uvdal stavkirke, fram til det i 2005 ble en del av museumsutstillingen ved Borgund stavkyrkje besøkssenter – en utstilling som tar for seg stavkirkene og det religiøse livet i middelalderen.

Settet er med sin enkle utforming og materialbruk et godt eksempel på den nøkterne kirken som oppstod etter reformasjonen, i tillegg til at kalkens formspråk fortsatt bærer spor av middelalderen med sin traktformede kupa. Settet er også et godt eksempel på gjenstander som er gått ut av rituell bruk og som har fått ny verdi som museumsgjenstander.

I mange kirker står det gyldenlærstoler. Du har sikkert sett dem, disse staselige møblene trukket med skinnende og fargerikt lær, som i dag først og fremst fungerer som brudestoler. Noen av dem er gamle, datert tilbake til 1600- og 1700-tallet, da teknikken hadde sin storhetstid i Europa. Andre, yngre varianter er produsert senere på 1800-tallet, mens en del er såkalte stilkopier av nyere dato. Uansett alder: Dette er eksklusive gjenstander som bør tas vare på.

Nordafrikansk teknikk

Gyldenlær er opprinnelig en nordafrikansk teknikk som ble brakt til Spania av maurerne med den arabiske erobringen. Teknikken ble raskt veldig populær i Europa. Gyldenlær ble brukt til kister, puter, kirkeinventar og bokomslag. Blant de mest velstående var også kostbare tapeter av gyldenlær populært. Til Norge ble det importert en del gyldenlær, spesielt gyldenlærstoler, for vi hadde ikke gyldenlærmakere før på 1900-tallet.

I de tidlige gyldenlærarbeidene ble mønstre preget inn for hånd i det metallbelagte læret med spesielle jern som hadde inngraverte mønstre, såkalte punsler. Punslene var håndlagde og unike, og dermed kan man spore de eldste gyldenlærgjenstandene tilbake enkelte mestere og verksteder.

Et knippe gyldenlærmakere

Senere ble prosessen effektivisert ved utviklingen av større trykkformer som gjorde at man kunne prege større mengder lær raskere. Formene ble laget av treskjærere. De klassiske mauriske/spanske gyldenlærmotivene har symboler som «Alhambra» (krone), granatepler og geometriske mønstre. Stilarter som gotikk, barokk, rokokko og historisme har påvirket mønstrene i sin tid, men gamle og nyere mønstre har blitt brukt samtidig. Dette henger sammen med at det er kostbart å få laget nye mønstre og pregeformer.

Å lage gyldenlær har alltid vært en tidkrevende prosess. Tidligere var det materialene, bladmetallene og pigmentene som var kostbare, nå er det den arbeidsintensive prosessen som koster mest. Heldigvis har vi fortsatt noen få gyldenlærmakere som mestrer teknikken og kan lage nye møbler, og konservatorer som kan reparere gamle gjenstander av gyldenlær.

Mye gammelt og verdifullt kirkeinventar har tidligere blitt flyttet fra kirkene og til museum. Siden har mange lokalsamfunn ønsket seg sine klenodier tilbake, noe mange også har fått. I noen tilfeller har man imidlertid laget kopier, eller rekonstruksjoner, til kirkene i stedet. Mange av disse kopiene er et resultat av grundige studier av originalen.

Tidligere tiders håndverk

Gjenstander kan fortelle mye til et trent øye: Spor etter verktøy på treets overflate forteller hvilke verktøy de hadde på den tiden, rester av pigmenter i gamle malingslag forteller om handelsruter og tilgjengelige naturressurser, sammenføyninger forteller om håndverksmetoder og reparasjoner forteller om bruk og gjenbruk. Gjenstandene er kilder til å forstå tidligere tiders håndverk.

Heddal stavkirke er en av mange kirker som har mistet deler av sitt opprinnelige inventar. Opprinnelig hadde den bispestol, brudebenk og klokkerpult fra 1200-tallet, men både klokkerpult og brudebenk ble flyttet til Folkemuseet på slutten av 1800-tallet da kong Oscar II turnerte landet for å samle klenodier til sitt nye museum på Bygdøy.

Blant Folkemuseets eldste

Alle møbelstykkene er rikt utskåret, med billedframstillinger fra «Sigurd Fåvnesbane»-sagnet, som tross sin opprinnelse i germansk førkristen tid, levde i best velgående i middelalderen og finnes i en rekke utsmykkinger i kirkene. Møblene fra Heddal er blant de eldste i Folkemuseets samling, og den store nasjonale verdien gjør det uaktuelt å flytte dem tilbake til kirken, selv om lokalbefolkningen har ytret sterke ønsker om det.

En løsning ble derfor å lage rekonstruksjoner av møblene utført på samme måten som for 800 år siden. Jobben ble gjort av treskjærere og av lærlinger ved Treskjærerverkstedet A/S. Rekonstruksjonsarbeidet foregikk om somrene utenfor stavkirken, tilrettelagt slik at publikum fikk oppleve middelalderens håndverkstradisjoner i levende live.

Heddal stavkirke fikk gjenopprettet helheten i interiøret fra middelalderen, og tradisjonsbåren kunnskap ble videreført til den yngre generasjon av håndverkere. Og kan det egentlig kalles en «dårlig kopi» når dagens håndverkere bruker samme verktøy og samme nøye utvalgte materialer som håndverkeren i middelalderen?

Det er sjelden vi finner gjenstander i kirkeruiner. Hendelsene som gikk forut for at en kirke ble til en ruin, var som regel så dramatiske at alt ble borte. I tillegg er forholdene for oppbevaring dårlige, ettersom de står åpne for vær og vind til alle årstider. Men i Holla kirkeruin på Ulefoss står til gjengjeld en av de aller største gjenstandene: gravplaten til minne om presten Michael Thone og hans kjære Dorethe. Den er stor – over to meter høy og om lag 700 kg.

Gravplaten binder sammen to viktige kulturminner på Ulefoss: Holla kirkeruin (gamle Holla kirke) og Ulefos (Holden) Jernværk. Gamle Holla kirke ble oppført på 1200-tallet og var i bruk inntil 1867, da det ble bygget ny kirke på Ulefoss. I år avsluttes et langt og omfattende konserveringsarbeid på ruinen, og alle er velkomne til å besøke dette flotte kulturminnet.

Kumlokk og gravminner

Ulefos Jernværk ble etablert i 1657 og er landets eldste industribedrift i kontinuerlig drift. De fleste møter nå Ulefos’ produkter i form av kumlokk og ovner, men gravminner var en gang et viktig produkt for bedriften.

Da gravplaten på Holla ble støpt i 1672 – bare 15 år etter etableringen – var dette på grensen av hva som var mulig å få til i støpejern. Det kan vi se i dag i form av noen små uregelmessigheter i flater og bokstaver. «Feilene» skyldes ikke slitasje, men støpefeil fordi man måtte bruke absolutt all smeltemasse som gikk i digelen.

Da Thone ble prest i Holla i 1668, «måtte» han også ta over presteenka, Dorethe Heide. De giftet seg i 1669 og fikk fem barn. Midt i denne tiden, i 1672, fikk Thone laget gravplate til seg selv og kona. Da han døde i 1683, elleve år etter, ble han gravlagt i kirkeskipet med gravplaten over seg.

350 år senere

Men Dorethe – igjen enke, nå med fem mindreårige barn – var avhengig av en ny forsørger. Hun ble gift for tredje gang, denne gangen med Anders Gjerpen i Skien, som hun ble gravlagt ved siden av da hun døde.

Teksten på gravplaten, slik vi fortsatt kan lese den om lag 350 år senere, er derfor bare halvveis korrekt: «Denne ligplade hafver sognepresten Her Michel Nielsøn Thone og hans hustru Dorethe Christendatter Heide ladet legge paa deris graftested til en gudelig amindelse at deris legemer herunder roligen kunde hvile til en glædelig opstandelse paa dommedag»

Gravplaten står i dag på skipets sørvegg innvendig. Den har nylig vært inne på jernverket til ettersyn, og den ble returnert i samme stand og uten at noen tiltak var nødvendig.

Fredag 3. mars 1730 ble inventaret i Kviteseid gamle kirke talt opp og registrert. Gjennomgangen ble ledet av lensmannen Christen Hansen Paus, som hadde med seg og to laugrettsmenn. Kirkens eier, kanselliråd Hermann Leopoldus, deltok ikke, men på hans vegne «innstillede sig hans tømmerfoged monsieur Hans Benzon Winstrup.» De to kirkevergene deltok også.

Etter en utvendig inspeksjon av middelalderkirken gikk denne gruppen av menn inn og gjorde en systematisk gjennomgang og beskrivelse av alt inventaret. Inventarlisten ble ført i pennen av Joachim Schweder i effektiv kortfattet stil: «….1 messeskjorte af fiin hvid Cartun dog ganske tyndslit paa armene, 3de gamle nesten ubrugelige alterduger, 2de store malm lyse stager til voxlys staaende paa støbte løvefødder foræred af Lensherre Owe Giedde med hans og frues navn og vaapen paa, den ene afbrudt midt paa,…» og så videre.

Olav den Hellige

Inventarbeskrivelsens siste gjenstand er en stein: «1 ovael mørkegrøn Indsprengt Steen udi skikkelse som it brød, hvilken som en antiqvitet udi mange aar stedse har ligged paa altered.»

Det er flere myter om denne steinen som kalles Brødsteinen. En av dem er knyttet til Olav den Hellige. Det fortelles om en jente som ble tvunget av en dansk greve til å bake brød på St. Olavsdagen, en dag som alle nordmenn holdt hellig, og hvor det hverken skulle bakes eller arbeides. Tjenestejenta svor på hevn, og de nybakte brødene ble til stein, og greven mistet synet. Et av steinbrødene fant etter hvert veien til Kviteseid gamle kirke, som er viet til St. Olav.

Steinen kalles også tåresteinen fordi det av og til kunne dannes vanndråper på den, og dråpen hadde legende kraft.

Førkristen kultgjenstand

Rikard Berge (1881-1969), som var folkeminnegransker fra Telemark, mente at steinen hadde en enda eldre kulturhistorie, at det kunne være en kultgjenstand fra førkristen tid: Steinen ble lagt i åkeren for å gi bedre kornavling.

Steinen er fortsatt i kirken. Nå oppbevares den i et lite skap innfelt i kirkeveggen, et såkalt repositorium. Bergarten er syenitt, steinen har ganske riktig form som et perfekt rundt brød, med en fantastisk glatt jevn overflate. Umiddelbart lurer man på om den er formet naturlig, eller om den er bearbeidet av noen.

Assosiasjonene strekker seg utover nåtid og folkevandringstid, til polerte granittgjenstander fra det gamle Egypt, eller til et objekt fra verdensrommet.

Det er bevart mer enn 250 kirkeklokker fra middelalderen i norske kirker. På flere av dem finner vi avstøpninger av pilegrimsmerker – små suvenirer støpt i bly, som pilegrimene kjøpte når de kom fram til målet sitt. Merkene har de tatt med seg hjem, og så har klokkestøperne gjort avtrykk av dem når de skulle støpe nye klokker.

På 1400-tallsklokken i Årdal gamle kyrkje i Ryfylke fylke finner vi et merke som det ikke finnes maken til i Norge, og som fører oss like inn i senmiddelalderens trosmysterier. Dagens kirke er oppført i 1619, men erstattet en stavkirke fra middelalderen som lå på samme sted.

Mirakuløst

Etter alt å dømme er merket hentet fra den tyske byen Bad Wilsnack, som var et viktig pilegrimsmål fra slutten av 1300-tallet og frem til reformasjonstiden på 1500-tallet. Det er sammensatt av tre runde, små merker som henspiller på de tre hostiene, det vil si forvandlede nattverdsbrød som på mirakuløst vis overlevde brannen i soknekirken i 1383 (gjenoppbygd som Wunderblutkirche St. Nikolai).

Etter brannen fant sognepresten alteret dekket med en linduk, og på denne lå de tre hostiene med hver sin blodsdråpe midt på. Underet fikk raskt en sterk posisjon i bevisstheten til mange troende i Nord-Europa, og skarer med pilegrimer strømmet til Det hellige blodet i Wilsnack. Hostiene endte imidlertid sine dager i 1551, da en protestantisk prest brente dem opp.

Guddommelig kraft

Men hvorfor plasserte man nettopp dette merket på klokken til kirken på Årdal? Forklaringen har forsvunnet i historiens mørke, men legger vi senmiddelalderens teologi omkring hellige gjenstander til grunn, kan vi i hvert fall hevde at det nok ikke var av rent estetiske grunner. Pilegrimsmerkene var velsignede gjenstander, og ved å plassere innviede merker på en klokke, ville den guddommelige kraften fra pilegrimsmålet overføres til den.

Både klokken, kirken og de som hørte klokkeklangen ble da beskyttet mot uvær, lynnedslag og onde makter. På denne måten ble den guddommelige kraften fra Det hellige blodet i Bad Wilsnack overført til den lille klokken i Årdal.

Hva er vel en kirke uten et orgel? Disse gigantene blant musikkinstrumenter er for mange en essensiell del av kirkeopplevelsen.

Allerede i middelalderen ble det bygget orgler i Norge, men de eldste vi har og som fortsatt er i bruk i norske kirker, er fra første halvdel av 1700-tallet. Få instrumenter er så gamle som disse, og orglene har derfor stor kulturhistorisk verdi. Det var først i løpet av 1800-tallet at orgel ble standard i de fleste kirker i Norge.

Det er ikke bare instrumentene som har stor betydning. Også orgelfasadene er ofte kunstferdig utsmykket og en integrert del av kirkens interiør. Men det må jo låte bra!

Første norske orgelbygger

Faglærte orgelbyggere er håndverkere som kan både bygge nye orgler og reparere klassiske pipeorgler. Den første norske orgelbyggeren som fikk opplæring i et profesjonelt verksted, var Amund Eriksen fra Fåberg (1823-1881). Han fikk opplæring hos danske Peter Adolph Albretchen, som etablerte seg i Trondheim. I dag er det vanlig at orgelverkstedet samarbeider med en orgelkonsulent i planleggingen av et oppdrag, enten det er snakk om å bytte ut et orgel eller reparere det som er.

En orgelbygger bør ha anlegg og interesse for arbeid med både håndverk og musikk. Det er et komplekst teknisk arbeid: Et orgel består av flere tusen deler, og orgelbyggere må mestre trearbeid, metall, mekanikk, pneumatikk, elektronikk, arkitektur, akustikk og intonasjon. I tillegg kommer kunnskap om materialers egenskaper og om stilhistorie.

Antikvarisk arbeid

Om ikke det skulle være nok, så er det ofte trange arbeidsforhold inne i et orgel, så god fysikk er en fordel. For å arbeide med restaurering av gamle kirkeorgler, må utøverne også følge retningslinjer for antikvarisk arbeid og kjenne fagets historie og tidligere metoder.

Norske orgelbyggere har alltid hatt konkurranse fra utenlandske firmaer, men det er viktig at dette håndverket fortsatt finnes og er levedyktig i Norge. Det er i dag kun et par verksteder med flere ansatte og noen få enkeltpersonforetak igjen i faget her til lands.

Det kan en gjørtler gjøre. Men hva gjør en gjørtler?

Rundt om i landets kirker henger svært mange lysekroner i messing, men det finnes også mange andre messinggjenstander der det kan være behov for reparasjoner eller rene kopier. Det kan dreie seg om dørhåndtak, spenner, møbelbeslag, statuetter eller skipsklokker.

Arbeidsintensivt håndverk

En gjørtler arbeider med forming og støping av gjenstander i metall, vanligvis messing eller bronse. Faget er et arbeidsintensivt håndverk som langt på vei har tapt i konkurransen med nyere støpemetoder og maskiner, men det finnes oppgaver som ikke kan utføres med andre metoder enn gjørtlerfagets. Dessverre er det stadig færre som kjenner til gjørtlerfaget, og det er snart ikke fagutøvere igjen her i landet.

Gjørtleren kan gjenskape deler til verdifulle antikviteter, og restaurering av kirkelysekroner er et typisk oppdrag for et gjørtlerverksted. Hvis vi studerer en lysekrone fra for eksempel 1750, kan vi ofte se at det er gjort flere reparasjoner.

Prosessen starter med at man fyller formkasser med formsand. I denne lager gjørtleren et negativt avtrykk av det som skal støpes ved å stampe sand rundt modellene. Deretter fjerner han modellene forsiktig, slik at det blir hulrom i sanden tilsvarende modellene.

Flytende metall

Så må nedløp og innløp på plass for å få det flytende metallet inn i hulrommene i sanden. Det skjæres også inn luftekanaler for å unngå overtrykk i formen. Gjørtleren bruker en lansett (en slags skje) for å skjære løp i sanden og for å korrigere ujevnheter.

Når kassene er avkjølt tas råstøp og sand ut av kassene, og bearbeidingen kan begynne. Overflødig metall fjernes, og deretter følger en arbeidskrevende etterbehandling som kan bestå av filing, dreiing, sliping og polering. Gravering, siselering og patinering er eksempler på andre teknikker som brukes for å få ønsket utseende.

Gullversalene over hovedinngangen til Drøbak kirke levner ingen tvil: «Denne Vor Frelseres kirke kaldet er af Niels Carlsen og Martha Zachariasdatter ved begges forening og bekostning bygget og givet til Drøbachs almues nytte og indviet den 29 october anno 1779», står det omkranset av rokokko-ornamentikk.

Kjøpmann og skipsreder Niels Carlsen og hustru Martha selv deltok neppe selv i det praktiske arbeidet med å oppføre kirken, men som byggherre har de trolig hatt en finger med i utformingen. Carlsen var en betydelig bidragsyter og velgjører i Drøbak og står i tillegg til kirken også bak oppføringen av skolen og det såkalte hospitalet eller gamlehjemmet.

Lokale håndverkere

Hvem som stod for selve arbeidet med oppføringen av kirken er ikke lenger kjent. Det kan ha vært ledet av en anerkjent lokal byggmester eller en innleid profesjonell kirkebygger. At det i ettertid viste seg nødvendig å forsterke konstruksjonen flere steder, kan peke i retning av det første, og at byggmesteren hadde liten tidligere erfaring med et så stort og krevende bygg.

Uansett har arbeidet med kirken trolig involvert et stort antall lokale håndverkere. Det er en nesten uforståelig mengde veggtømmer og bjelker som skal økses til og formes fra rund stokk, golvbord og paneler som skal høvles fra ru, ukantede bord saget på oppgangssag. Søyler og imponerende kraftig listverk, dører og vinduer. Alt produsert med håndverktøy.

Spesialhøvler

Dette var arbeid som datidens lokale håndverkere kjente ut og inn, og som utgjorde en betydelig del av bygningssnekkerens hverdag helt frem mot siste del av 1800-tallet og inntoget av dampdrevne høvelmaskiner.

Utformingen av vinduer og dører med buet overstykke kan nok likevel ha bydd på en utfordring utenom det vanlige. Buene er satt sammen av flere mindre deler som er føyd nøyaktig sammen, og snekkeren har måttet bruke flere spesiallagde høvler for å forme falser og profiler.

Privat stol

Som byggherre har Niels Carlsen og hustru også sikret seg en fremtredende plass i kirken, med en privat kirkestol høyt hevet over «Drøbachs almue». I motsetning til det meste annet av kirkens inventar som har kjente fremtredende opphavsmenn, er kirkestolens mester anonym. Kanskje var han bare en av de mange som var hyret inn under byggeperioden. Med sin organiske form, fyllingspaneler og rike belistning er den uansett et imponerende stykke snekkerarbeid.

Å bygge opp og forme de krumme og kraftig profilerte listene med ulike høvler, krever spesialverktøy og dyp kunnskap, og er en utfordring helt på grensen av hva som er mulig å utføre med datidens teknologi av en vanlig bygningshåndverker. Kunsten å lage sitt eget verktøy tilpasset arbeidet var en gang en viktig del av snekkerhåndverkets repertoar, noe den navnløse håndverkeren åpenbart har behersket til fullkommenhet.

Stavkirkene er monumenter over kulturen i middelalderen, da kristendommen hadde etablert seg og den sakrale arkitekturen hadde funnet sin form. Men på nordveggen på Urnes stavkirke – på Unescos verdensarvliste sammen med blant annet pyramidene i Egypt, Taj Mahal og den kinesiske mur – finner vi et nøkkelhull som vi kan titte inn i og se bakover til en tid der verden var annerledes.

Løven i kamp?

Utskjæringen på nordveggen av Urnes stavkirke i Luster er gjenbruk av vestfronten fra en tidligere stavkirke fra helt tilbake til den første misjonstiden i Norge. Der står man ansikt til ansikt med vikingtiden. Men hva er det vi ser? Kanskje er det løven i kamp med den onde slangen eller dragen – et kraftig symbol på noe som var kommet til landet og ville markere seg.

Vi finner motivet igjen på bankblanketter, frimerker og mynter, og Hollywood elsker det. Mennesker valfarter til det lille neset i Lustrafjorden for å oppleve utskjæringene. Skjønnheten i dem har en umiddelbar appell, og den mesterlige utførelsen forbløffer fagfolk over hele verden.

Djerve skjæringer

Med sine dimensjoner og djerve skjæringer utfordrer den hva som er mulig å få til i furu. Dype hulrom med intrikate detaljer, knapt synlig for betrakteren, og knivskarpe linjer som slynger seg meter på meter og fanger lyset, hvorfra det enn måtte komme, og gjør det hele til et dramatisk scenespill av lys og skygge.

Mye har blitt skrevet og sagt om utskjæringene på Urnes, men nå skal de få fortelle selv og være læremester for vår tids treskjærere. I disse dager skal nemlig et lag av håndverkere, treskjærere, tømrere og smeder, i regi av Fortidsminneforeningen, forsøke å gjenskape portalen på samme måte som den ble laget for over 900 år siden.

Slik kan vi, med noe større trygghet, ta vare på den arven vi har fått og som vi må forvalte best mulig. Ikke bare for Norge, men for hele menneskeheten.